Retten til eget personfoto

NB: Dette handler IKKE om fotograferingsforbud!

Vær oppmerksom på at denne bestemmelsen ikke handler om det "å fotografere". Åndsverkloven §104 behandler utelukkende adgangen til å offentliggjørebilder. Ingen kan således nekte å la seg fotografere med grunnlag i denne bestemmelsen (slik f eks siktet, tiltalt eller domfelt i straffesaker kan gjøre i og rundt tinghuset etter domstolloven §131a). Den som fotograferes kan selvsagt uttale at han eller hun nekter deg å publisere bildet og vedkommende kan selvsagt også forsøke å unngå å bli fotografert. Man kan gjemme seg, holde hånden eller en avis foran ansiktet eller dra jakken eller en bøtte over hodet... Intet er uprøvd!

Bestemmelsen i §104 gjelder også for andre portretter enn fotografiske, når portrettet er laget på bestilling - se åndsverkloven § 105. 

Harald Nygaards tegning av den skadde jakt-kameraten (VG 11.2.1998).

En slik problemstilling var oppe i Jaktulykkesaken (LB-2000-1694) der VG brukte en tegning av en person skadet i ansiktet i en jaktulykke, laget av avisens tegner basert på et fotografi innkjøpt fra et jaktblad i Se og Hør-Forlaget. Den skadde personen, som hadde inngått avtale med jaktbladet, krevde erstatning fra VG etter §45c (dagjeldende lov - tilsvarer dagens § 104) og hevdet at dette dreide seg om bestilt portrett. Retten kom til at saksøker hadde solgt enerett til saken og bildene til jaktbladet, og at VG dermed hadde samtykke til publisering gjennom denne avtalen. Retten tok dermed ikke stilling til forholdet til regelen i §39j (dagjeldende lov - tilsvarer dagens § 105) i denne saken, men det kan etter forarbeidene forstås slik at bestiller ikke nødvendigvis behøver å være den portretterte selv. På den annen side er det i alle fall ikke naturlig å tolke loven slik at en mediebedrift eller redaktøren er bestiller av et fotografi som tas av pressefotografer.

Det er en forutsetning for at bestemmelsen skal kunne anvendes at personen må kunne gjenkjennes. Er det en anonymisert eller sladdet person er det svært lite sannsynlig at bestemmelsen gjelder. Høyesteretts flertall i Snøbrett-fotosaken (Rt-2009-1568) aksepterte at det er nok at noen personer gjenkjenner vedkommende: "kan kjennast att på biletet av personar med kjennskap til snøbrettmiljøet".

Men oppsummeringsvis: Det er loven (og eventuelt domstolen) som bestemmer om man kan publisere eller ikke, hvis det ikke gis samtykke.

Generelt bør det nevnes at denne personfotobestemmelsen har ført til en viss økning i krav til mediene om oppreisning for ulovlig bruk av bilder. Folks kunnskap om bestemmelsen og mot til å reise krav er økende - men svært mange av kravene bygger på overdrevne forventninger både om lovens innhold og om oppreisningsbeløp. På den andre siden: Når et medium først begår en feil her og publiserer personbilde i strid med bestemmelsen, så vil det som oftest være det beste å be om unnskyldning og å gi en passende kompensasjon.

Og for ordens skyld: Det er ikke noe som heter rett til å bruke faksimile. Loven kjenner ikke dette uttrykket, og gjengivelse av bilde eller tekst i faksimile er like lovstridig som å gjengi bildet i seg selv og teksten i seg selv.

Notér også at bestemmelsen ikke gjelder for personer som ikke er eller har vært bosatt i Norge, etter lovens §114, tredje ledd. Derimot gjelder bestemmelsen for avdøde personer, inntil 15 år etter utløpet av personens dødsår. Det må antas at nærstående familie har påtalerett i slike tilfeller, i tillegg til påtalemyndigheten.

Merk også at det er avbildningen som publiseres som blir regulert i bestemmelsen, ikke fotograferingen, motivet eller fotografiet. Det innebærer at det er det utsnitt som faktisk blir publisert som eventuelt skal gå inn under unntaksbestemmelsene.

Rettspraksis:

Det er helt klart at det er den som publiserer bildet som har ansvar for å dokumentere eventuelt samtykke og at beviskravet er strengt. I Konsert-reklamesaken (RG-2004-235) uttaler lagmannsretten seg slik om dette: "Lagmannsretten kan etter en samlet vurdering ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at samtykke var innhentet. En forsvarlig varetakelse av åndsverklovens vern for utøvende kunstnere tilsier en streng bevisvurdering på dette punkt. Retten legger betydelig vekt på at det ikke foreligger noe skriftlig samtykke."

VG for 29. januar 2004 med feil pastorfoto på innside.

I Pastorfotosaken (LB-2005-73084) brakte VG feilaktig et bilde av en annen svensk pastor enn den som var siktet for Knutby-drapene i Sverige. Det var stor likhet mellom de to pastorene og det var Aftonbladet som leverte det aktuelle bildet til VG. Pastoren fikk medhold i Oslo tingrett i at bildebruken var rettsstridig og ble tilkjent oppreisning med 100.000 kroner. Da saken ble anket til lagmannsrett var VG blitt oppmerksom på bestemmelsen i §58 tredje ledd (altså § 114 i gjeldende lov) om at §45c (dagens §104) bare gjelder for den som er eller har vært bosatt i Norge, og avgjørelsen i tingretten falt dermed bort. Også i Snøbrettfotosaken (Rt-2009-1568) ble samme oppfatning av regelen bekreftet av Høyesterett, selv om flertallet der fant grunnlag i ulovfestet rett til å gi oppreisning. Pastoren tapte til sist hele saken, også i spørsmål om dette var en ærekrenkelse. 

Unntak a: Avbildningen har aktuell og allmenn interesse

Utgangspunktet er at bilder der personer inngår alltid vil kunne publiseres når bildet har tilknytning til en aktuell hendelse, en nyhet. Aktualiteten kan bestå over kortere eller lengre tid, og personen/bildet kan også aktualiseres på nytt på forskjellige måter og dermed på nytt gjøre det mulig å publisere bildet uten å komme i konflikt med loven. Bilder fra ulykkeshendelser, branner, prisutdelinger o.l. er klassiske nyhetsbilder og det samme er offentlige arrangementer, sportsarrangementer, kulturarrangementer og andre forhold som foregår utenfor de rent private enemerker.

Hva er så allmenn interesse? Advokat dr juris Kyrre Eggen besvarer spørsmålet slik i en analyse av hva EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen) i Strasbourg har uttalt om dette: "Domstolen har ikke gitt noen generell definisjon om hva som skal regnes som spørsmål av allmenn interesse. Det er likevel klart at kritikk av offentlige myndigheter, politikere og andre offentlige personer vil nyte en høy beskyttelse under art. 10, iallfall så lenge kritikken relaterer seg til deres samfunnsmessige virke. Rettspraksis viser at også ytringer om andre forhold kan regnes som ytringer av allmenn interesse, som f.eks, eksistensen av rasistiske holdninger blant ungdom i København (Jersild-saken) og behovet for og mangelen av veterinærtjenester nattestid (Barthold-saken). Det er ikke noe krav om at ytringene må omhandle politikere eller offentlige personer. Også omtale av privatpersoner som ikke aktivt har søkt medias søkelys kan regnes som ytringer av allmenn interesse. Dette fremkommer av Tromsø-saken hvor både Kommisjonen og Domstolen var enige i at kritikken mot selfangerne vedrørte et spørsmål av allmenn interesse." (NOU 1999:27, særskilt vedlegg, side 313).

Generelt bør det advares mot bruk av bilder som er tatt i en annen sammenheng og dette framgår av bildet, særlig når dette står i en kontrast til saken det skal illustrere eller det viser person i en nedverdigende situasjon. Et miljøportrett fra en premierefest vil eksempelvis ikke stå særlig godt til en artikkel som drøfter mer alvorlige temaer. For situasjoner der personer blir aktualisert i seg selv, er det nyttig å ha rene portretter uten sterke følelsesuttrykk i arkivet - og det har jo de fleste medier for de personer som dette oftest gjelder; de såkalte offentlige personene. Som offentlige personer regnes gjerne de kongelige, offentlig ansatte, politikere, kulturpersonligheter, næringslivsledere, organisasjonsledere, idrettsstjerner, underholdningsartister og lignende. Andre personer trer frem i offentlighetens lys kanskje bare i forbindelse med en enkelt hendelse, frivillig eller ufrivillig, mens de forøvrig fører en stille og tilbaketrukket tilværelse.

Rettspraksis:

I flere rettsavgjørelser er det understreket at det må vurderes "hva bildet forteller og hvor relevant dette er for den situasjon som foreligger".

Forsiden til Dagbladets nyhetsmagasin MEMO, første utgave 2006.

I Memo-saken (Rt-2009-265) brukte nyhetsmagasinet Memo et utsnitt fra et bilde tatt under demonstrasjoner mot Muhammed-tegninger i Oslo sentrum i februar 2006. Utsnittet viser en ropende innvandrer av libanesisk opprinnelse med knyttet hånd, og ble brukt i forbindelse med et intervju med arbeids- og intervjuministeren om det han kalte en "sosial bombe". Retten uttaler at det ikke ville vært noe å si på bildebruken om det var brukt til en reportasje fra demonstrasjonen, men nå ble det brukt vel en måned senere til et mer generelt emne. Når sammenhengen ikke ble presisert og "det overhodet ikke ble opplyst eller antydet hvor bildet var tatt, tapte Memo omtrent hele effekten av å anvende det aktuelle forsidebildet. Slik bildet ble brukt, kunne det være tatt hvor som helst i verden, og det viste i realiteten bare en engasjert person som ikke fremstod som etnisk norsk." Bruken var ikke knyttet til aktuell interesse. Memo ble dømt til å betale oppreisning med 120.000 kroner og dekke saksøkerens sakskostnader.

I TV-bildesaken (Rt-1995-1948) ble Se og Hør saksøkt for å ha gjengitt et bilde fra et TV-program med intervju med to kjente personer og barna deres. Bladet mente at dette var en nyhetshendelse (etter den gamle fotografiloven) og dermed av aktuell og allmenn interesse, men fikk ikke medhold. Førstvoterende i Høyesterett uttalte blant annet: "At det var de første bildene som ble offentliggjort av disse barna, er etter min mening ikke tilstrekkelig til at en har å gjøre med en "dagshending". Begrepet ville få et altfor vidt omfang i forhold til det som må antas å ha vært intensjonen, om slike hendelser som dette skulle inngå. Jeg minner om at fotografens enerett er lovens utgangspunkt."

I Pornonettsaken (Rt-2001-1691) ble et nettsted dømt for brudd på §45c da det brakte bilder av to personer fra et moteshow for undertøy. Retten fant ikke at slik bruk var i samsvar med kravet i unntaksregelen i bokstavpunkt a om aktuell og allmenn interesse, selv om de to ble fremstilt som "reality-TV-stjerner". Retten pekte på at det aktuelle bildet ble gjengitt "omkranset av bilder av erotisk/pornografisk karakter, reklame med tilknytning til sexindustrien og - for hovedsiden - oversikt over artikler som, bedømt ut fra titlene, hovedsakelig har fokus på sex. Det er lagt til grunn at billedbruken har hatt som formål å fremme inntektene for annonsører for sexindustrien". Bildebruken av de to personene ble forbudt og firmaet bak nettstedet pålagt å betale sakskostnadene. (Rt-2001-1691)

I Tinghusfotosaken (Rt-1984-1082) understreket førstvoterende i Høyesterett at "i kravet til aktualitet ligger det en tidsavgrensning: Det kan være at den det gjelder må tåle å bli avbildet i en bestemt situasjon eller tidsrom, men at han senere må ha krav på beskyttelse mot den publisitet som ligger i ny avbildning. I denne forbindelse vil ikke bare tidsforløpet ha betydning, men også den situasjon vedkommende befinner seg i."

Unntak b: personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Dette unntaket er forholdsvis enkelt å forstå, men det oppstår gjerne diskusjon om gråsoner. Helt klart er det at man ikke kan bruke denne unntaksregelen for å publisere et bilde som viser en person i en pinibel situasjon, med henvisning til at det skjer i utkanten av bildet. Så finnes det selvsagt mange bilder der én person kan være like lite viktig som både en og to og tre andre personer. Da kan det faktisk være slik at alle personene er hovedinnhold og hver for seg må rett til å si nei til publisering. Det har også vært lagt frem eksempel der to personer på hver sin side av bildeflaten begge kan hevde at de var hovedmotiv. Likevel er nok denne unntaksbestemmelsen den greieste å forholde seg til.

Rettspraksis:

Det omstridte bildet. (Foto: Yngve Olsen Sæbbe, Nordlys)

I Snøbrettfotosaken (Rt-2009-1568) hevdet OL-selskapet i Tromsø at en snøbrettkjører i luftig svev over Tromsø by var mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, etter unntaket i bokstavpunkt b. 

Dette synet ble støttet av et mindretall i Høyesterett (dommer Bruzelius): "Jeg understreker at bildet ikke viser hans ansikt. Det man ser, er bakhodet, venstre arm, det øvre ryggpartiet, venstre ben og snøbrettet. Slik jeg ser det, viser fotografiet primært skilek og skiglede i Tromsøs praktfulle natur med fjell, fjord og byen i bakgrunnen. Bruken av Finch sin personlighet i bildet er mindre viktig enn fotografiets hovedinnhold og hovedbudskap. Åndsverkloven §45c bokstav b gjør unntaket fra samtykkekravet når «avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet»." Snøbrettkjøreren fikk oppreisning på 80.000 kroner på ulovfestet grunnlag. Flertallsavgjørelsen er en del omdiskutert i ettertid.

I Påskebildesaken (Rt-1983-637) ble samme unntaksbestemmelse påberopt da en reklamemann kjøpte et bilde fra et avisarkiv for bruk i en avisannonse for en fotoforretning som reklamerte sine varer og tjenester til påske. Bildet viste et par med et barn som solte seg i hytteveggen og retten fant det ikke tvilsomt at personene utgjorde "en essensiell del av fotografiet". Reklamekonsulenten ble dømt til å betale en bot på 500 kroner.

I Fotomodellsaken (LG-2010-10263) mente et firma som hadde brukt fotomodeller til å bære bunader med bunadssølv, at bruken av bildene - som falt utenfor en opprinnelig avtale - kom inn under unntaket bokstav b. Lagmannsretten pekte på at bildene i helfigur klart viste gjenkjennelige ansikter og at det ikke er holdbart i denne sammenheng å hevde at det var sølvsmykkene som var hovedmotiv, og ikke personene som bar dem. Modellene fikk oppreisning.

Unntak c: Forsamling, folketog og aktuelle hendelser

Den fulle teksten til dette unntaket lyder slik: "... bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold og hendelser som har allmenn interesse". Bestemmelsen skal gi anledning til å publisere bilder fra hendelser der det er mange mennesker til stede, uten hinder av enkeltpersoner som kommer med på bildet. I slike sammenhenger er det ikke lett for fotografen å holde oversikt over hvem som kommer med på bildet, men skulle det vise seg at noen er kommet med i en situasjon som er utilbørlig å publisere, vil unntaket neppe omfatte dette. I litteraturen er nevnt eksempelvis en person på karneval som åpenbart er overstadig beruset.

Med forsamlinger må vi anta at det vil omfatte bilder fra forsamlinger både innen- og utendørs. Det kan være fra teater- og konsertforestillinger, fra sportsarrangementer og andre tillyste arrangementer. Med folketog i friliuft må åpenbart både demonstrasjonstog, tog på 1. og 17. mai og andre opptog være omfattet. Forhold og hendelser som har allmenn interesse vil antakelig delvis overlappe unntakene etter bokstavpunkt a., og kan for eksempel omfatte sammenstøt mellom politi og demonstranter, personer som pågripes på fersk gjerning i pågående kriminell handling, trafikk-kontroller, oversvømmelser, redningsaksjoner m.v.