Anundsen informerer

Her er innlegget i sin helhet:

De siste dagene har justisminister Anders Anundsen fått fortjent oppmerksomhet for sin film om Justisdepartementets og hans egen politiske innsats. Undertegnede har fått mye oppmerksomhet fordi jeg karakteriserte Anundsens fremtreden i filmen som en blanding av en førsteårs journaliststudent og Nord-Koreas leder Kim Jong-un. Med dette har jeg trolig fornærmet både justisministeren og journaliststudentene. Hva Kim Jong-un mener er mindre viktig.

For ordens skyld: Jeg mener altså ikke at Anders Anundsen, verken politisk eller på andre måter, har noen likhetstrekk med Nord-Koreas diktator. Det jeg svarte på, og som forsåvidt var mitt minst viktige poeng, var hva jeg syntes om kvaliteten på filmen som sådan. Til det svarte jeg, som sant er, at den fremstår litt klønete, nærmest ufrivillig komisk. Det mener jeg fortsatt. Dertil kommer at ministerens spørsmål til sine underordnede er nokså dårlig formulert, rent faglig, og dessuten svært ledende. I tillegg er altså filmen preget av justisministeren går rundt og ser på alle de fine tingene politiet og fengselsvesenet har: biler, båter, våpen, finlandshetter, førstehjelpsutstyr og fengselsceller. Nettopp dette ”statsråden-ser-på-fine-ting”-grepet gir klare assosiasjoner til utallige innslag i nordkoreanske medier. Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av deler av filmen.

For øvrig er det prinsipielt betenkelige at filmen, som har Norges riksvåpen lagt inn fast i nedre venstre hjørne, starter med at statsråden beklager seg over frie norske medier og at de er så ”negative”. Deretter oppsøker han sine underordnede, som gjennom ledende spørsmål blir bedt om å bekrefte at det nå går meget bedre, og at den politiske ledelsen er flinke og får ting til. På den måten utnytter han embetsverket til politiske formål. Så viser han fram en masse utstyr som skal gjøre oss tryggere, og underbygge sin egen, partiets og regjeringens fortreffelighet. Det kalles gjerne propaganda.

Dette er problematisk, fordi det inngår i et mønster, hvor embetsverket – og da særlig informasjonsavdelingene – stadig oftere synes å være en del av statsrådenes politiske hjelpeapparat. Det er ikke noe den sittende regjeringen har funnet på, så deler av opposisjonen bør gå forholdsvis stille i dørene. ”Vår oppgave er å få statsråden til å skinne”, sa en kommunikasjonsrådgiver i et av departementene for noen år siden. Det var under det rød-grønne regimet.

Problemet er at det ikke er embetsverkets oppgave ”å få statsrådene til å skinne”. Det er embetsverkets oppgave – på politisk nøytralt grunnlag – å bidra til å gjennomføre den politikken Stortinget har vedtatt, og de planer og prosjekter som statsrådene – innenfor sine fullmakter – ønsker å iverksette. Men det skal skje på faglig og ikke politisk grunnlag. Justisministeren er ikke den første som misbruker embetsverket på denne måten, men han har tilført misbruket nye dimensjoner.