Den klareste stemmen fra nord

Kristoffersen var sjefredaktør i Nordlys fra 1982 til 1997. Han var aktiv som kommentator i Nordlys til det siste, og hadde sin siste kommentar på trykk den 13. februar i år. Kristoffersen var styremedlem i Norsk Redaktørforening fra 1991 til 1995.

Det er en nordnorsk høvding som nå har forlatt oss, skriver Tone Angell Jensen, sjefredaktør i Fremover i en kommentar.

Som knapt noen annen vil Ivan Kristoffersen bli stående som den nordnorske redaktøren med stor R. Gjennom seks tiår preget han journalistikk og meningsdannelse, skriver redaktør i Aftenposten og NRs styreleder Harald Stanghelle i en kommentar.

Kristoffersen blir bisatt fra Elverhøy kirke i Tromsø torsdag 3. mars. Leder i Nordnorsk Redaktørforening, Steinulf Henriksen holder tale på vegne av redaktørforeningen. 

Her er minneord om Ivan Kristoffersen, skrevet av Anders Opdahl, sjefredaktør i Nordlys og gjengitt etter avtale:

Takk, Ivan

Med ujevne mellomrom etterlyses klarere stemmer fra nord. Den klareste av dem alle, var Ivan Kristoffersen.

Fredag morgen sovnet Ivan Kristoffersen stille inn, 85 år gammel. På tross av lengre tids sykdom, bidro han helt til det siste som kommentator her, i sin gamle avis.

Den 13. februar signerte han Nordlys-kommentaren «Nato og Russland leker krig igjen», hvor han slo fast: «Politikernes oppgave er å finne politiske løsninger på politiske problemer og unngå de krigerske». Temaet var typisk Ivan, i likhet med den standhaftige troen på dialog for å drive frem avspenning i pendelen mellom øst og vest.

Ivan ble født i Tromsø 21. januar 1931 i Tromsø. Han tok examen artium i 1951, deretter Journalistakademiet før han startet som journalistlærling i Nordlys 1954. De første årene hadde han et spesielt ansvar for dekningen av Finnmark.

Til forfatterne av Nordlys-verket «Flammende budbringer» beskrevhan hvordan journalisthverdagen fortonet seg på denne tiden.Et eksempel på dette var da han en gang på 1950-tallet ble han kalt inn til redaktør Ingvald Jaklins kontor. Der satt også Kåre Hansen, styreleder i Nordlys og ordfører i Tromsøysund. Hansen kokte av sinne fordi Ivan hadde skrevet en sak om en familie i Tromsdalen som ikke hadde innlagt vann, men måtte hente vannet i Tromsdalselva. Saken var illustrert av Ivan selv, et bilde av en eldre kvinne som sto ute i elva med ei bøtte. Ivan hadde innhentet kommentar fra ordføreren, som lovde at kommunen skulle ta tak i problemet. Hva var da galt? Ordfører Hansen var rasende fordi dette ikke sto først i reportasjen. Han forventet en gladsak. 

Gjennom 60- og 70-tallet rykket Ivan gradvis oppover i Nordlys-hierarkiet. Fra 1964 var han redaksjonssekretær, han ble reportasjesjef 1974 og politisk redaktør i 1976. Fra 1982 og helt frem til 1997 var ansvarlig redaktør. Ivan var egentlig blant søkerne til sjefredaktørstillingen allerede i 1973. Forretningsutvalget var imidlertid ikke fornøyd med søkerlista og lyste ut på nytt, noe som var en klar desavuering av Ivan. Ny redaktør ble Reidar Nielsen, med bakgrunn fra parti og partipresse. Ivan holdt seg med holdninger som ikke uten videre passet som sjefredaktør i en partidominert presse.

Han var USA-kritisk og skrev egne leserinnlegg der han kritiserte tilhengerne av USAs krigføring i Vietnam. Da han endelig ble sjefredaktør, i april 1982, hadde han nylig kommet tilbake til sin gamle arbeidsplass etter å ha vært statssekretær under fiskeriminister Eivind Bolle fra 1979 til 1981. Han kom mer eller mindre rett fra regjeringen. I søknaden foran ansettelsen i 1982 poengterte han at han hadde sitt partimedlemskap i orden og at han hadde deltatt i valgkampen i 1981.

Han ville imidlertid ikke knytte avisa så tett til Arbeiderpartiet som den tradisjonelt hadde vært. Med ansettelsen av Ivan startet en gradvis avpartifisering av Nordlys.I 1985 ble det politisk streik i avisen. Ny journaliststilling ble lyst ut, hvor det kom ti søkere, kvinnelige journalister ble spesielt oppfordret. Både Ivan og redaksjonsklubben satte en kvinne på topp, Ragnhild Enoksen, men styret snudde opp ned på innstillingen slik at fagforeninsmannen Ragnar Falck ble ansatt.

Da markerte journalistene sin vrede med en times politisk streik. Ivan lå lavt, men foran ny behandling i styret klargjorde han i et brev til styret at «han aldeles ikke hadde drevet kvinnekamp i Nordlys.» Innstillingen var basert på et faglig skjønn. Han gjorde det klart at ingen var tjent med at leserne fikk et inntrykk av at avisa fremmet synspunktene til bestemte grupperinger blant eierne. Styrets overkjøring i saken var mistillit til redaktøren, mente han. Saken løste seg med et kompromiss, prosedyrene skulle ses på. Saken representerte imidlertid et trekk ved løsrivelsen mellom Arbeiderpartiet og Nordlys.

Ivan var, som hans siste bidrag i Nordlys tydelig illustrerer, særlig opptatt av sikkerhetspolitikk og nordområdespørsmål. Det hadde han vært siden han var pressesekretær i FN i 1972. Som journalist dekket han hele den viktige havrettsprosessen fram mot innføringen av 200 mils økonomisk sone i 1977. Som sjefredaktør advarte han mot den nye amerikanske marinestrategien under Ronald Reagan på 1980-tallet som innebar en kraftig opptrapping i nord.

Uklokt, mente Ivan, all den tid sovjetrusserne under Gorbatsjov signaliserte vilje til avspenning.Han tordnet mot tendenser til militarisering av nordområdene. Vesten og NATO burde heller støtte opp under reformene i øst. Våren 1989 brukte han storslegga mot planene om å militarisere Langnes flyplass og i praksis bruke den sivile lufthavnen som en framskutt base.

Han advarte mot at Nord-Norge kunne ende opp som den siste festning i et NATO der alliansen ikke hadde et eneste troverdig svar på Gorbatsjovs nedrustningsinitiativ.Ivan var krystallklar da spørsmålet om hvem som skulle eie Nordlys kom opp og ble en stor strid. Norsk Arbeiderpresse tok initiativ til å samle flest mulig arbeideraviser i et felles konsern. I Nordlys skrev han at konserndannelser generelt var problematisk for folk nordpå, med filialisering av bedrifter og tap av arbeidsplasser, kompetanse og kapital.

Vi sier nei fordi det dreier seg om ressurser som skal vernes og som samtidig er den er den viktigste årsaken til at folk bor under disse himmelstrøk.

For Nordlys ville innlemmelse i et konsern bety svekket troverdighet som representant for lokale eiere og lesere, skrev han. Hvilket i hans samtid som sjefredaktør var helt rett. Konsernmedlemsskapet var både markedsmessig og redaksjonelt uheldig, sett med nordnorske øyne. I maitoget i Tromsø i 1990 samlet 4-500 personer seg bak parolen «Bevar Nordlys nordnorsk - nei til Oslo-styrt konsern!» I juni 1990 feiret han sammen med disponent Otto K. Thoresen at konsernmedlemsskapet ble avverget.

Senere kom Nordlys inn i A-presses fold, da Troms Arbeiderparti solgte sine aksjer. I striden om eierskapet sto redaksjon og sjefredaktør samlet. Mot slutten av Ivans epoke oppstod det imidlertid visse spenninger mellom journalistene og Ivan. Løsningen ble å ansette desksjef Jonny Hansen som administrerende redaktør. Han bidro positivt til stemningen i Rådhusgata, og Ivan endte med å sitte som sjefredaktør ett år på overtid i forhold til avisas vedtekter.

Ivans dype innsikt i medieverdenen ble utnyttet da han ble valgt som leder av Kringkastingsrådet i 1998. Han har også skrevet sakprosabøker, blant annet om Arthur Arntzen, pressemannen Reidar Hirsti. og Aldor Ingebrigtsen, fiskeren fra Lyfjord i Troms som ble lagtingspresident. Ivans sterke posisjon i norsk og nordnorsk offentlighet er unik etter 2. verdenskrig. Han hadde klare meninger, for Nord-Norge og mot makta, enten den var representert i Oslo eller i Washington. Og han sto alltid på folkets side, også etter at han ble pensjonist. Ikke minst når han mente at hans gamle avis trådte feil.

Sviende irettesettelser, noen ganger drepende, ventet både for Nordlys som helhet, men ikke minst den som til en hver tid bekledte Ivans gamle rolle som sjefredaktør. Undertegnede fikk selv passet påskrevet ved flere anledninger, noen ganger helt fortjent.Høydepunktet i innflytelse hadde Ivan da Norge skulle ta stilling til medlemsskap i EU i 1994. Han holdt kortene tett inntil brystet om hva som skulle bli hans endelige standpunkt. 

De som fulgte nøye med, merket seg imidlertid at Nordlys tidlig advarte mot at markedsadgang i Europa skulle betales med den råderetten over havområdene som var vunnet med innføringen av 200-milsonen.

Nordlys framsto mer og mer som ei nei-avis, ikke minst når Ivan braket sammen med fiskeriminister Jan Henry T. Olsen. Avgjørelsen nærmet seg - Norge var splittet i to. Ivan la opp til en storstilt dramaturgi, som ingen siden har klart å gjenskape i norsk presse. To uker før folkeavstemningen hadde Nordisk Råd lagt sitt møte til Tromsø. Med byen full av pressefolk  slo Ivan til med en helsides kommetarartikkel med tittelen «Det vanskelige valget».

Ivan argumenterte i forhold til fiskeriene og verdiene i havet: «Vi sier nei fordi det dreier seg om ressurser som skal vernes og som samtidig er den er den viktigste årsaken til at folk bor under disse himmelstrøk.Norges ansvar for verdens matforsyning er uforenlig med den medlemsskapsavtalen vi fikk under EU-forhandlingene i vår,» skrev han.

Statsminister Gro Harlem Brundtland kommenterte: «Dette er ingen nyhet for meg. Redaktør Kristoffersen har vært nei-mann i lang tid.»

Var Ivan dråpen som berget nei-flertallet i Norge? Det går ikke an å svare sikkert, men mange i nord mener det.Standpunktet kan ha hatt samme virkning som da fiskeriminister Knut Hoem advarte mot norskEU-medlemsskap i 1972 på Nordlys' førsteside. Intervjuet med Hoem var for øvrig skrevet av Ivan Kristoffersen.Nord-Norges sterkeste stemme stilnet i går. Den definerte bare ikke en avis og et medielandskap. Gjennom sitt virke bidro Ivan til at nordnorske interesser fikk sin rettmessige plass i norsk offentlighet.

Han spilte Nord-Norge og nordlendinger viktig.

Takk, Ivan.