Feiret 40-årsdagen til Institutt for Journalistikk

Norsk Redaktørforening er en av tre stifterorganisasjoner som sto bak etableringen av Institutt for Journalistikk i Fredrikstad i 1975. Sammen med MBL og NJ var NR til stede og markerte jubileet i Fredrikstad onsdag 18. november.

Tidligere leder for IJ og tidligere generalsekretær i NR, Nils E. Øy har vært med siden starten og gikk gjennom IJ-historien på jubileumsmarkeringen på Litteraturhuset i Fredrikstad.

Her er hilsningstalen fra NRs generalsekretær Arne Jensen:

Kjære IJ-kolleger og IJ-venner

I mange sammenhenger er det enkelt å skulle uttale seg på vegne av 730 redaktører. Ofte dreier det seg om å kreve litt mer åpenhet, litt videre ytringsrom, litt sterkere kildevern eller litt mer pressestøtte – og litt mindre moms.  Hvor viktige og kompliserte problemstillingene kan synes, krever det ofte lite grunnforskning for å kunne gi svar som de fleste redaksjonelle ledere vil stille seg bak.

Når instituttlederen ved IJ ber om en tilbakemelding om hva instituttet har betydd for norske redaktører gjennom 40 år, blir det fort litt mer komplisert. Derfor gikk jeg til det noe uvanlige skritt å bedrive litt god gammeldags research: Jeg spurte et engere, men formodentlig representativt utvalg redaktører om deres erfaringer.

40-årskrisen er jo ellers et velkjent begrep. Den er instituttet langt på vei ferdig med, slik det ser ut fra mitt ståsted. Etter en del grubling flyttet man fra en frittliggende bolig med stor tomt og full kjeller til en moderne penthouseleilighet i det mest urbane, sentrum med stor takterreasse, samtidig som det ble gjennomført en brutal slankekur og stilt noen sentrale spørsmål  ved meningen med livet. Klassisk alt sammen.

En bestilling som den foreliggende inviterer imidlertid fort til mimring om lange og livlige kursdager og enda lenger og enda livligere kurskvelder, langs aksen mellom det tradisjonsrike bygget på Nabbetorp, over Vollane til Majorstuen i Gamlebyen og tilbake til minnerike nachspiel med improvisert gitarspill og sang på et røykfylt pauserom.

Det kan selvsagt være en invitasjon til å lufte frustrasjoner over krav om planpåmeldinger og insisterende medarbeidere, med ønsker om faglige friminutter med utvilsom verdi for den enkelte, men tidsvis noe mer uklar overføringsverdi.  Men det er også en invitasjon til mimring om minneverdig inspirasjon fra faglige aha-opplevelser, enten som egne erfringer eller i form av friske og oppdaterte medarbeidere. Det er en invitasjon til å gjenopplive kollektive kvantesprang, etter hjemmebesøk i redaksjonen fra en av instituttets mange godt kvalifiserte medarbeidere.

Et typisk redaktørutsagn i så måte:

«For meg som gikk rett ut i journalistisk arbeid etter artium og som deretter knapt er "halvstudert røver", ble IJ mitt senter for løpende journalistfaglig utdanning og bevisstgjørende refleksjoner - både før og etter Fredrikstad-etableringen. Jeg høstet grovt av tilbudet om korte, målrettede og ofte veldig praktiske kurs. Og jeg høstet like grovt av samværet med både kjente og også stadig nye kolleger i gode diskusjoner, både i kurslokalene men også i omkringliggende sosiale soner - og "vannhull" utenfor det igjen. Det jeg lærte på IJ-kursene brukte jeg aktivt videre i redaksjonen, ikke minst på internseminarer. Et strålende tiltak i sin tid som har betydd mye både for enkeltpersoner som meg, og åpenbart også for hele bransjen.»

For noen leder det til slutt hen til spørsmålet om en institusjon kan ha sjel.  Mange av oss vil nok knytte det sjelelige og den særlige IJ-stemningen til de tradisjonsrike lokalene gjennom 30 år. Men historien om IJ startet ikke i Nabbetorpveien og den slutter definitivt ikke der.

Det bringer meg til mitt siste poeng:  Kanskje viktigere enn å finne ut hva IJ har betydd for redaktørene i de 40 årene som er gått er det å finne ut hva IJ skal være i de neste 40 årene

En av våre yngre og ferskere medlemmer sier det slik:

«Behovet for videreutdanning av journalister, og av eksempelvis utviklere og webdesignere i journalistisk tenkning, vil antagelig være like stort de neste 40 år.IJ må ellers huske å ha representanter fra dem som sitter midt i den digitale håndteringen med i alle kurs som settes opp.»

Og så et utsagn som kanskje bryter med mønsteret, men som også illustrerer en utfordring:

«Jeg skulle så gjerne anbefalt barna mine å velge journalistyrket, men jeg tør ikke, fordi jeg ikke aner hva det vil si å være journalist i neste måned, eller om ett år. Jeg vet knapt nok hva det er i dag.»

Til syvende og sist er det kanskje den første instituttlederen, Torbjørn Wale som har formulert instituttets forankring best, gjengitt i Ivar Andenæs kapittel «Ingenting er så praktisk som en god teori» fra jubileumsboken i forbindelse med IJs 30-års jubileum:

«Det er de som arbeider i journalistikken som må avgjøre hva det skal brukes til. De som er knyttet til instituttet må finne seg i at noen daglig stiller spørsmålet: Hvilken nytte gjør dere?»

Kanskje vet vi ikke hva det vil si å være journalist eller redaktør om ett år eller – ikke minst – om ti år. Men det vi kan være rimelig trygge på er at kravene til kompetanse, oppdatert kompetanse, neppe vil reduseres. Og det er de som trenger kompetansen som vil definere behovet. I det skjæringspunktet ligger både IJs utfordringer, IJs potensiale og IJs fremtid.

Gratulerer med jubileet og lykke til!

Et typisk redaktørutsagn i så måte:

«For meg som gikk rett ut i journalistisk arbeid etter artium og som deretter knapt er "halvstudert røver", ble IJ mitt senter for løpende journalistfaglig utdanning og bevisstgjørende refleksjoner - både før og etter Fredrikstad-etableringen. Jeg høstet grovt av tilbudet om korte, målrettede og ofte veldig praktiske kurs. Og jeg høstet like grovt av samværet med både kjente og også stadig nye kolleger i gode diskusjoner, både i kurslokalene men også i omkringliggende sosiale soner - og "vannhull" utenfor det igjen. Det jeg lærte på IJ-kursene brukte jeg aktivt videre i redaksjonen, ikke minst på internseminarer. Et strålende tiltak i sin tid som har betydd mye både for enkeltpersoner som meg, og åpenbart også for hele bransjen.»

For noen leder det til slutt hen til spørsmålet om en institusjon kan ha sjel.  Mange av oss vil nok knytte det sjelelige og den særlige IJ-stemningen til de tradisjonsrike lokalene gjennom 30 år. Men historien om IJ startet ikke i Nabbetorpveien og den slutter definitivt ikke der.

Det bringer meg til mitt siste poeng:  Kanskje viktigere enn å finne ut hva IJ har betydd for redaktørene i de 40 årene som er gått er det å finne ut hva IJ skal være i de neste 40 årene

En av våre yngre og ferskere medlemmer sier det slik:

«Behovet for videreutdanning av journalister, og av eksempelvis utviklere og webdesignere i journalistisk tenkning, vil antagelig være like stort de neste 40 år.IJ må ellers huske å ha representanter fra dem som sitter midt i den digitale håndteringen med i alle kurs som settes opp.»

Og så et utsagn som kanskje bryter med mønsteret, men som også illustrerer en utfordring:

«Jeg skulle så gjerne anbefalt barna mine å velge journalistyrket, men jeg tør ikke, fordi jeg ikke aner hva det vil si å være journalist i neste måned, eller om ett år. Jeg vet knapt nok hva det er i dag.»

Til syvende og sist er det kanskje den første instituttlederen, Torbjørn Wale som har formulert instituttets forankring best, gjengitt i Ivar Andenæs kapittel «Ingenting er så praktisk som en god teori» fra jubileumsboken i forbindelse med IJs 30-års jubileum:

«Det er de som arbeider i journalistikken som må avgjøre hva det skal brukes til. De som er knyttet til instituttet må finne seg i at noen daglig stiller spørsmålet: Hvilken nytte gjør dere?»

Kanskje vet vi ikke hva det vil si å være journalist eller redaktør om ett år eller – ikke minst – om ti år. Men det vi kan være rimelig trygge på er at kravene til kompetanse, oppdatert kompetanse, neppe vil reduseres. Og det er de som trenger kompetansen som vil definere behovet. I det skjæringspunktet ligger både IJs utfordringer, IJs potensiale og IJs fremtid.

Gratulerer med jubileet og lykke til!