- Hva er de redde for?

Kronikken lyder slik, i sin helhet:

Stortingsrepresentant Ingjerd Schou hevder at gjeldende regler om dokumentinnsyn i kommuneråd i kommuner med parlamentarisk styreform egentlig ikke er ment slik fra lovgiver, det vil si Stortinget. Hun skriver at når hun og noen andre politikere nå fremmer representantforslag om lovendring – uten hensyn til at det pågår to prosesser som evaluerer den aktuelle lovgivningen – er det for å rette opp noe som skyldes en tolkning gjort av Sivilombudsmannen i 2012.

Dette kan ikke være riktig. Når saken er aktualisert i 2012, skyldes det at byrådene i Oslo og Bergen ikke har villet akseptere det som er sagt klart både i forarbeider og i lovtekster flere ganger siden 1990. Dette året la Kommunelovutvalget fram sin utredning (NOU 1990:13) etter tre års arbeid. Utvalget foreslo at parlamentarisk styreform kunne velges som et alternativ til formannskapsmodellen. Oslo kommune hadde hatt forsøk med en form for parlamentarisme siden 1985, men det var først med den nye kommuneloven, vedtatt 1992 og satt i verk 1. januar 1993, at styreformen fikk hjemmel og rammer fastlagt i en ordinær lov.

Parlamentarismen, slik den er utformet i Norge, innebærer kort sagt at det folkevalgte bystyre utpeker et flertallsstyre (kommuneråd, som mange kaller byråd eller byregjering). Rådet erstatter den tidligere rollen som rådmann eller administrasjonssjef vanligvis har, og skal derfor også være de daglige ledere av administrasjonen i kommunen. Forkjemperne for styringsformen mener at dokumenter som lederne utformer i samarbeid med sine tjenestemenn skal kunne unntas som interne saksdokumenter. Dette er også fastsatt, men når dokumentene sendes over til byrådet som kollegialt organ, skal byrådet betraktes som alle andre folkevalgte organ i kommunene: Dokumentene skal ikke lenger kunne unntas som interne (men det er fortsatt adgang til å unnta innhold som er vernet etter andre bestemmelser i loven).

Det er dette striden står om, i dag som i 1992 da Stortinget behandlet ny kommunelov og samtidig innskjerpet kravet om mer åpenhet i kommunene. Samtidig vedtok Stortinget tilsvarende endringer i daværende offentlighetslov.

Da offentlighetsloven fra 1970 skulle revideres omkring årtusenskiftet, gjentok historien seg: Lovutvalget anbefalte samme løsning som før; byråd og fylkesråd skulle betraktes som folkevalgte organ (NOU 2003:30). Man fastholdt et skille ved saksdokumentenes overgang fra administrativ og faglig behandling, til folkevalgt organ og politisk behandling. Oslo kommune ønsket igjen å snu på dette, men ble ikke hørt verken av departementet eller Stortinget. Det var faktisk en enstemmig justiskomité, med medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV som uttalte følgende om den innsynsrett vi diskuterer her:

”K o m i t e e n registrerer at det foreslås særlige regler om unntak for interne dokumenter i fylkeskommuner og kommuner som vil innebære at en stor del av korrespondansen innenfor fylkeskommuner og kommuner ikke lenger vil kunne unntas som intern. K o m i t e e n har merket seg at dette vil innebære betydelig økt innsyn i dokumenter i kommunal sektor. K o m i t e e n er enig i at det er behov for en slik styrking av innsynsretten i fylkeskommunene og kommunene. K o m i t e e n viser til at dette vil legge til rette for at det representative folkestyret i fylkeskommuner og kommuner skal fungere godt gjennom at det kan bidra til økt folkelig innsikt og dermed engasjement og deltagelse i lokalpolitikken.”

Bestemmelsen som diskuteres har altså vært den samme i 25 år, og den har vært tema for flere utredningsutvalg, lovproposisjoner og behandlinger i Stortinget underveis – med samme resultat.

Ikke nok med det: Representantforslaget innebærer også at kommunerådene skal kunne unnta saklisten til det som kalles ”forberedende møter”. Verken forarbeider eller lovtekst inneholder noe om forberedende møter, disse er etter loven også folkevalgt organ. Rådene har full anledning til å ha sine muntlige saksforberedelser bak lukkede dører, men kravet om åpne saklister og åpenhet ved overgang fra administrativ til politisk saksbehandling er viktige prinsipper i et demokrati.

Bestemmelser om åpne saklister står både i kommunelov og i offentlighetslov, og da den ble foreslått lovfestet i 1991, skrev kommunaldepartementet i lovproposisjonen, som Stortinget fulgte opp:

”Departementet mener at de beste grunner taler for at møtekartet til alle folkevalgte organer bør være offentlige. (..). I det hele tatt foreligger det neppe særlige behov for å utelukke møtekartet for enkelte folkevalgte organer fra offentlighet.”

Det er grunn til å spørre: Hva er det forslagsstillerne egentlig er redde for?