Journalistutdanningen i Oslo feirer 50 år

Les mer om historien til journalistutdanningen i Journalisten.

Her er NRs generalsekretær Arne Jensens tale i forbindelse med jubileet:

Gode vertskap, kjære venner av den utdannede journalist – gratulerer med dagen!

Det finnes en god om enn ikke nødvendigvis sann historie til nær sagt enhver side ved journalistfaget og redaktørgjerningen. Langt de fleste rammer redaktørene, som rimelig er, også de som omhandler standens forhold til kunnskap. Det fortelles om en redaktør i middels stor lokalavis som en dag fikk telefon fra en leser med spørsmål om det var mulig å få noen utfyllende opplysninger i en sak avisen hadde publisert. «Nei, svarte redaktøren, det er ikke mer å fortelle». «Hva mener du, svarte leseren, vet dere ikke mer enn det dere setter på trykk». «Nei, svarte redaktøren, som regel vet vi mindre».

Knapt på noe område anskueliggjøres journalistfagets dualisme så godt som på en høyskole- eller universitetscampus. Nesten ingenting gir spennet mellom akademiske titler og livets og fagets praktiske skole en så tydelig profil som det skarpe lyset fra studiesalens leselamper.

Jeg har selv gleden av å undervise på journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus en gang i året, i tillegg til faste forelesninger ved Universitetet i Stavanger. Jeg har også vært innom utdanningen i Bodø og Universitetet i Bergen som foreleser ved flere anledninger. Fra tid til annen har jeg fått spørsmål fra studentene om hvor jeg tok min journalistutdanning. Og de spør som om det er en selvfølge at jeg er utstyrt med noe slikt.

Om ikke beskjemmet, så i det minste med innestemme, må jeg da vedgå at jeg ikke er satt opp med eksamener eller vekttall i journalistikk.  Faktisk er jeg satt opp med svært få vekttall overhodet. Til tross for et par avdelinger juss fra universitetet i Bergen pleier jeg – kanskje litt koketterende – å si at de fleste vekttallene i livet har jeg fra fotballforbundets trenerkurs.

Nå høres det ut som om jeg er i ferd med å bygge opp et forsvar for tanken om at unge mennesker med journalistiske ambisjoner gjør best i ikke å forholde seg til formell faglig utdannelse. Det er ikke min plan. Tvert imot. Journalistikken er i Norge et fritt yrke, en yrkestittel uten vern, og uten krav om statlig godkjenning, motsatt slik det for eksempel er i Russland eller Egypt. Hvem som helst kan kalle seg journalist, på samme måte som hvem som helst kan kalle seg redaktør. Ondere tunger enn min vil ha det til at i blant så gjør også hvem som helst nettopp det.

Det betyr ikke at yrket eller profesjonen er uten krav til kunnskap, evner og innsikt. Tvert imot. Fraværet av kravet om formelle sertifikater gjør ikke behovet for faktisk kunnskap og forståelse mindre. Men, med fare for å fornærme Norsk Journalists leder Thomas Spence og hans medlemmer: journalistikk er først og fremst et håndverksfag. Og det er ingen nedvurdering, for det dreier seg om et krevende håndverk.  Og et viktig et.

At journalistikken som fag slites mellom fordypning og det professor Bernt Hagtvedt trolig ville kalt forflatning er knapt noe nytt. Men, det er, som kjent, av sine egne man skal ha det. Høyskolens egen professor, Rune Ottosen, kommer i sin utmerkede bok «I journalistikkens grenseland» med følgende kraftige understatement: «Journalistyrket kan altså ikke plasseres inn i en klart definert akademisk tradisjon». Det er det ikke vanskelig å si seg enig i.  Men så fortsetter han å undres over hvorfor journalistutdanningen er blitt mer populær en for eksempel radiografutdanningen, og konkluderer med spørsmålet: «Hvorfor et åpenbart nyttig yrke – altså radiografien – er mindre populært enn et yrke som det kan være vanskelig å måle nytteverdien av, er et av det moderne mediesamfunnets mange paradokser.»  Jeg kunne være fristet til å si, og med oppriktig respekt for den dyktige professor og medieforsker, at slikt kun fremstår som paradokser for den som aldri har blitt ordentlig bitt at journalistikkens basill, og da den basillen som vil ha noe publisert, og ikke akademisert.

Det betyr ikke at det er umulig å spenne en høyere himmel over journalistikken. Da styret i Norsk Redaktørforening arrangerte sitt strategiseminar i Palma, sendte daværende styremedlem og nåværende sjefredaktør og administrerende direktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, resten av styret ut på byen, med oppgaven å gjenfinne journalistikkens elementærpartikkel i kunsten, skjønnheten og havet. Det ble en seminardag vi aldri kommer til å glemme. Fant vi elementærpartikkelen? Trolig ikke. Hvorfor trolig?  Fordi journalistikk har i det minste ett likhetstrekk med pornografi. Det kan være vanskelig å definere, men du kjenner det igjen når du ser det.

Jeg gleder meg alltid til forelesningene på journalistutdanningen. Hvorfor? Fordi studentene gjør alt for å motbevise det gamle og forslitte munnhellet om at selv om det ikke er noe stor stas å være journalist, så er det tross alt bedre enn å jobbe. Jeg har, nærmest litt sjokkert, opplevd å skulle starte forelesninger som 08.30, for så å oppleve at 40 av 50 studenter er på plass ti minutter før forelesningene skal starte. Og mitt tema er altså offentlighetslov og kommunelov; hårfint mer spennende enn materiell konkursrett, men langt fra noen åpenbar festforestilling. Jeg tør ikke tenke på hvordan de fagansvarlige har solgt inn temaet eller hva man har truet med.

Det gleder meg å oppleve at så mange flinke unge mennesker ønsker å satse på journalistikken. KRISE! ropes det gjennom norsk mediebransje. Mediekrise? Kanskje. Journalistisk krise? Aldri i verden.

For å bøte på forholdet til NJ og Thomas Spences medlemmer, kan jeg si det slik: Aldri har norske journalister vært bedre utdannet, mer dedikerte, og mer hardtarbeidende. Tro ikke på dem som hevder at alt var bedre før. Aldri har det vært produsert mer kvalitetsjournalistikk enn i dag. Er norske medier i krise? Ja, finansieringsmodellene er i oppløsning, og det er svært krevende. Men journalistisk har vi lite å skamme oss over.  De som hevder at alt var bedre før får en brutal realitetsorientering i møte med arkivene. Pensjonert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, har satt ord på det: Kun én ting var bedre før, og det var trykkfeilene.

Derfor gleder det meg også å kunne fortelle studentene at de er på vei inn i verdens mest spennende yrke. Der vil det fortsatt være behov for engasjerte og kunnskapsrike journalister. Journalistutdanningens viktigste oppgave bør være å bidra til at de også i en krevende og uforutsigbar fremtid blir nettopp det.

Gratulerer med jubileet og lykke til!