- Kritisk for kildevernet

Samtidig som norske domstoler har styrket medienes kildevern de siste årene, har teknologer, politi og politikere bidratt til å svekke det. Situasjonen er kritisk, skriver NRs Reidun Kjelling Nybø og Arne Jensen i en kronikk i Aftenposten.

Kronikken i sin helhet:

Kildevernet har røtter helt tilbake til Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814, selv om det vi i dag kaller for kildevernet – altså redaktører og journalisters rett til å nekte å svare på spørsmål om kilders identitet – først ble formelt inntatt i lovverket i 1951.

Et effektivt og reelt kildevern er en forutsetning for velfungerende, frie medier og dermed også for et velfungerende fritt demokrati. Kildevernet er en sikkerhetsventil, en åpning for at samfunnet kan bli kjent med viktig informasjon og vesentlige historier som ellers ikke ville bli fortalt.

Derfor er redaktører (og andre redaksjonelle medarbeidere) gitt en særskilt beskyttelse mot å måtte oppgi identiteten til journalistiske kilder både i strafferettslige og sivilrettslige saker.

Har styrket kjernen

I løpet av de siste drøye ti årene har Høyesterett – gjennom tre ulike kjennelser – bidratt til å styrke kjernen i kildevernets innhold:

  • Bergens Tidende skrev høsten 2002 flere artikler om dørvaktene ved enkelte utsteder i Bergen og deres tilknytning til kriminalitet og kriminelle miljøer. Politiet mente artiklene bygget delvis på lovstridige lekkasjer fra politiet og ville tvinge Bergens Tidendes journalister til å oppgi kildenes identitet. Høyesterett frikjente imidlertid avisens medarbeidere, og uttalte at når reportasjene det gjaldt var i "ytringsfrihetens kjerneområde" så er kildevernet "nær absolutt".
  • I den såkalte Runestein-saken fra 2010 konkluderte Høyesterett med at ansvarlig redaktør for Aller Internett måtte kunne gi kildevern til en anonym person som hadde skrevet et innlegg i et kommentarfelt til en artikkel på dinside.no. Avgjørende her var at innleggene var "undergitt samtidskontroll av en ansvarlig redaktør eller hans stedfortreder".
  • I oktober 2013 avgjorde Høyesterett at en redaksjonssjef i NRK ikke måtte oppgi identiteten til en kilde som hadde henvendt seg med et tilbud om å formidle materiale fra 22. juli-etterforskningen – mot betaling. NRK avslo tilbudet, og Høyesterett (førstvoterende) skrev blant annet at "Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det – uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det – vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen."

Parallelt med denne utviklingen ser vi altså at teknologi, lovgivning og til dels politiet selv, undergraver det samme kildevernet, på en slik måte at Høyesteretts forsøk på å styrke det i realiteten blir forgjeves. Noen viktige momenter:

Endringene i straffeprosessloven har gitt politiet utvidede muligheter for å drive kommunikasjonskontroll – også av journalister – som et ledd i en etterforskning.

Innføringen av datalagringsdirektivet ble satt på vent etter EU-domstolens slutning om at direktivet er i strid med EUs charter om grunnleggende menneskerettigheter. Nå skal et tomannsutvalg vurdere om Norge likevel kan implementere et "Datalagringsdirektiv 2.0".

Regjeringen har nylig fremmet et forslag som vil gi politiet muligheter til – uten forutgående domstolsvurdering – å innføre såkalte "mobilregulerte soner", hvor man både kan overvåke, avlytte og forstyrre mobiltrafikken. Forslaget har møtt massiv motstand – ikke minst fra medieorganisasjonene.

Paranoia?

Er motstand mot myndighetenes ønske om utvidede fullmakter et utslag av en smule paranoia? Neppe. I forbindelse med rettssaken mot advokat Sigurd Klomsæt, og hans påståtte lekkasjer av politiets bilder av Anders Behring Breivik til et utvalg medier, innhentet politiet informasjon om telefontrafikken mellom Klomsæt, hans kontor og et utvalg journalister. Hele hensikten med etterforskningen var å avdekke medienes kilder, selv om "inngangen" var via advokaten og hans kontor.

Aftenposten har i vinter avslørt hvordan falske basestasjoner kan brukes til å overvåke enkeltpersoners bevegelser i Oslo sentrum.

I Dagens Næringsliv 14. februar kunne vi lese om hvor enkelt det er å overvåke hvor mobiltelefoner befinner seg, kun med utgangspunkt i telefonnummeret, og i neste omgang hvordan man kan ”kidnappe” samtaler og tekstmeldinger.

Vi må skjerpe oss

På et møte i regi av Oslo Redaktørforening og Norsk Presseforbund 29. januar fikk norske redaksjoner stryk fra Runa Sandvik. Sikkerhetseksperten i Freedom of The Press Foundation avslørte at selv krypterte tipssider er for dårlige. Hun mener norske redaktører må ta digitalt kildevern alvorlig og innse at de har et ansvar som inntrer allerede i det redaksjonene ber om tips fra publikum.

I det samme møtet påpekte advokat Jon Wessel-Aas at den største trusselen mot pressefrihet i vår tid er informasjonstørke fordi kilder ikke tør å kontakte mediene av frykt for å bli avslørt.

Truslene mot kildevernet må tas alvorlig. Derfor er arbeid for bedre digitalt kildevern og datasikkerhet definert som et sentralt punkt i handlingsplanen til Norsk Redaktørforening som nå sendes ut på høring. Derfor går vi også i gang med å kurse norske redaktører i dette temaet. I mange redaksjoner er det enkeltjournalister som innehar stor kompetanse på dette området. Men også de som skal lede redaksjonene trenger økt kunnskap på dette feltet. Vi skal ikke risikere at vi setter kildene i fare takket være manglende kunnskap i redaksjonene. Samtidig skal mediene bevisstgjøre folk flest om verdien av elektronisk kommunikasjon. Og videre kjempe mot forslag om økte muligheter for overvåking og kildejakt som truer den uavhengige journalistikken – og dermed også demokratiet.