Lydige lokalpolitikere?

Her er kronikken i sin helhet. Les mer om NRs gjennomgang av informasjonsreglementene her.

Konflikten mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt for offentlig ansatte, og deres muligheter til å engasjere seg i det offentlige ordskiftet, også om egen arbeidsplass, har vært et tilbakevendende tema i den politiske debatten i Norge den siste tiden. Fredag er det duket for debatt om temaet under Arendalsuka.

 I forkant av dette har Norsk Redaktørforening gått gjennom informasjonsreglementer, etiske reglementer og innsynsreglementer i 27 av de 30 Agder-kommunene. Det er til dels fascinerende lesning (jo, det er sant!).

Blant de funnene vi gjorde var følgende:

• 14 kommuner har reglementer for folkevalgtes taushetsplikt og innsynsrett som er i strid med lovverket, og som pålegger representantene mer omfattende taushetsplikt enn det er grunnlag for – eller de mangler slike regler, selv om det er lovpålagt å ha det.
• To kommuner har reglementer for folkevalgte organer som gir regler om lukkede dører i større utstrekning enn det lovverket tillater.
• Mange kommuner har regler for folkevalgte ytringsfrihet som etter alt å dømme er i strid med lovverket og som derfor ikke vil ha noen rettslig kraft.
• De fleste kommunene beskriver ansattes ytringsfrihet rettslig korrekt, men knapt noen oppmuntrer de ansatte til å ta del i det offentlige ordskiftet.

Vi startet gjennomgangen med en viss bekymring for de ansattes ytringsfrihet og mulighet for debattdeltakelse. Og riktignok: Det er en rekke tvetydigheter i mange kommunale reglementer, og knapt noen oppfordrer ansatte til å engasjere seg. Men samtidig beskriver altså de fleste kommunene de rettslige prinsippene for ansattes ytringsfrihet ganske korrekt.

Da ble vi nesten mer bekymret for lokalpolitikerne selv. I over halvparten av kommunene er det laget felles etiske regler for folkevalgte og ansatte. Det er i seg selv et faresignal, og vitner om manglende forståelse for hva det vil si å være folkevalgt. Verre er det når vi ser hva som faktisk forventes av folkevalgte i en del av kommunene.

I Bykle kommunes etiske retningslinjer for folkevalgte og ansatte heter det for eksempel at: ”Alle har eit sjølvstendig ansvar for å ivaretake kommunen sin tillit og omdøme internt i organisasjonen, og i høve til omverda.”  Det kan man selvsagt ikke pålegge en folkevalgt, og knapt nok en ansatt. Å sette kommunens omdømme i høysetet er å be om at det legges en demper på kritikk og debatt.

I Arendal holder man seg med direkte lovstridige taushetserklæringer for de folkevalgte, med henvisning til folkevalgtreglementet:

”Medlem som deltar i lukket møte, uavhengig av årsak til at møtet lukkes, kan ikke referere fra de muntlige forhandlinger eller meddele avgjørelser fra møtet før taushetsplikten oppheves eller begrunnelsen for behandlingen i lukket møte er falt bort.”

Dette er vedtatt av de folkevalgte selv, i juni 2011, til tross for at Kommunaldepartementet ved flere anledninger, og senest i et rundskriv fra januar i år, har understreket følgende:

”Det presiseres i merknadene til bestemmelsen at de folkevalgte kun har taushetsplikt om opplysninger som er taushetsbelagte i lov eller i medhold av lov. Det er ikke anledning til å pålegge folkevalgte en generell taushetsplikt om opplysninger selv om disse er unntatt offentlighet etter offentlighetsloven. Det er heller ikke slik at opplysninger blir taushetsbelagte kun fordi de er unntatt offentlighet eller gjelder saker som behandles i lukkede møter.”

Nå er ikke Arendal alene. Hele åtte kommuner har lovstridige reglementer om taushetsplikt ved lukkede dører i folkevalgte organer. I tillegg er det seks kommuner som ikke har reglementer, selv om kommuneloven krever det.  Har kommunene noen plan for å rydde opp i egne ulovligheter?

Lengst i å gi instrukser om harmoni går kanskje Audnedal, og da er vi nesten over i det morsomme:

”Alle folkevalgte og ansatte har ansvar for å bidra til å fremme glede.”

Hvorfor er dette alvorlig? Fordi det indikerer et klart ønske om å avgrense og begrense både folkevalgte og ansatte med hensyn til å fremme kritikk og debatt om ubehagelige temaer. Men kommunene er ikke private bedrifter eller sivile koseklubber – de er offentlige etater, gjenstand for politisk strid og kamp om ressurser, goder og forpliktelser. Når kommunene henter inn private konsulenter som skal ha folkevalgte representanter til å forplikte seg til å ”fremme glede”, så kan det fort innebære det en tildekking av helt legitime og sentrale interessekonflikter som en kommune nødvendigvis må tåle.

Demokratiet, heller ikke lokaldemokratiet, er tjent med at det alltid tenkes i konsensus og harmonimodeller. Tvert imot, vi bør huske på at Vestens bidrag til sivilisasjonen aldri har vært troen, men tvilen – vår evne til kontradiksjon og til å stille spørsmål, også de ubehagelige, ved alle vedtatte sannheter. Så lenge vi er oss det bevisst blir de friske ordskiftene mindre farlige og mer fruktbare. Kjør debatt!